Kollektivtransport

Det er stadig oppslag i landets aviser om hvordan kollektivtilbudet i Norge er for dårlig, og det er en debatt som ikke er lagt død med det første. Mine ubehagelig intime observasjoner av kollektivtilbudet her på Madagasakr gjør at jeg ikke har planer om å slenge meg på med kritikk av tilbudet i gamlelandet med det første.

Her består kollektivtilbudet av en enorm flåte minibusser av typen på bildet, eller mindre 18-setere (9-seter, norsk standard). Disse tar deg dit du vil for et slikk og ingenting. Jeg betaler 1600Ar tur/retur jobben, som er et stykke utenfor byen. Da kan vi gange med tre og dele på tusen og komme frem til at det er like under 5 kroner. Ingen månedskort med en såkalt rimelig studentpris, bare enkeltbillett på hver buss. Bussen eies av sjåføren selv, så pengene går rett i lomma til ham og assistenten.

Gassere er åpenbart ikke nordmenn. Når jeg forteller om en helt vanlig busstur i Norge, blir mine kolleger triste og viser til depresjonsstatistikken i Norge. I vår vestlige kultur verdsetter vi to seter for oss selv på bussen, og blir skuffet hvis noen setter seg ved siden av oss. På Madagaskar liker de selvsagt også å ha plass, men det gjør en gasser ingenting å ha en nabomann å slå av en prat med underveis. Det er heller ikke sure miner når jeg som utlending kommer med min gigantiske rompe og tar opp en halv plass ekstra. Derimot oppstår det i disse situasjonenene en latterkule som varer hele bussturen. Da gjør det ikke så veldig mye at jeg må ta meg en timinutters etter endt busstur for å få følelsen tilbake i beina. Etter å ha klemt meg inn i alle mulige stillinger på taxi-be’ene er jeg sikker på jeg kan gjøre karriere som slangemenneske.

Med få sosiale sperrer følger også noen ubehageligheter. Det er for eksempel ingenting i veien for sjåføren å spille Westlife så høyt på anlegget at det suser i ørene på gamlemor på bakerste rad. Og er det ikke musikk på i bussen, spiller gladelig en passasjer sin egenvalgte musikk fra mobilen. Det er om han har musikk på mobilen da. Hvis ikke er ringetonearkivet helt kurant. Det er, hvis du kan høre tonene over alle som snakker så høyt i telefonen at de i andren enden kunne hørt dem like godt uten telefonen.

I motsetning til i Norge, har ikke bussene her noen fast rutetabell. De bare kommer når de kommer. Her i hovedstaden er det helt greit ettersom etterspørselen er så stor, og det dermed er mange busser. Utenfor byen forstår jeg at det derimot kan være verre. Her må en ofte forvente 1-2 timers ventetid. Og når bussen kommer, er det ikke dermed sagt at det er smooth sailing helt hjem med kollektivfelt og prioritert fremkomst. Da jeg før avreise fra Norge hørte om distansen fra byen til arbeidet, altså 1,8 mil, fnyste jeg og tenkte tilbake på tiden da jeg pendlet 4,5 mil Mandal-Kr.sand på 40 min. Akk ja, så feil kan man ta. Reisetiden for en taxi-be er nemlig omtrent like uforutsigbar som været i Stavanger. Som eksempel gikk jeg forrige mandag ombord i bussen klokken 07:15, og ankom jobb klokken 09:30. Dagen etter steg jeg ombord i bussen klokken 07:30, og ankom jobb klokken 08:45, altså 45 minutter tidligere enn dagen før. Om ikke dette maler et godt nok bilde av tilstanden, kan jeg fortelle at jeg på onsdag brukte 3 timer og 30 minutter hjem. 18km : 3,5t = 5,1 kilometer i timen. Jeg kunne like gjerne tatt beina fatt.

Men hva er vel tre og en halv time i et så godt selskap som gasserne gir?

……

(PS: En grundig rapport fra min nye praksisplass Hopital Psychiatrie Antjanamasina kommer når jeg endelig klarer å huske å ta med fotoapparatet ut dit. Jeg kan ikke fortelle om mine opplevelser der uten å dele et bilde av meg og vaktmesteren som tar lunsjpausesiesta sammen.)

Baobabtreets hemmeligheter

Jeg har vært litt uggen i luggen i dag, så jeg fant det best å utsette første arbeidsdag ved det psykiatriske sykehsuet til i morgen. Det var i grunn bare deilig, hvis du trekker fra alle rullene med toalettpapir jeg har vært gjennom. Det har vært en innholdsrik uke i Morondava, så en dag uten program var perfekt.

Men joda, jeg har vært i Morondava en uke. Eventyret begynte lørdag 29. oktober da jeg hev jeg meg på en taxibrousse i retning Antsirabe. Noen timer og et lynnedslag senere var jeg i stua hos Hanna, og to dager senere satte vi to ut på et tolv timers eventyr i taxibrousse. Trangt, klamt, høylydt og helt fantastisk! Det er spesielt herlig når turen går så knirkefritt som denne turen gikk. Bare 45 minutter forsinkelse og to punkteringer. Det er hva man kaller on time på Madagaskar. Etter et utall timer med musikkvideoer fra lokale musikere og sårt savnede Westlife på den lille skjermen foran i bussen, var vi fremme for læxing og strandliv i baobabland.

Det er lenge siden jeg har følt jeg har vært på en skikkelig familieferie med småkids og tenåringer. Slik var feelingen i Morondava. Vi koblet oss nemlig på ferien til familien Vea/Rønningen, med to små på 2 og 4 år, og to litt eldre. Denne familien er fin som bare juling. Med seg hadde de Marte ettåring/lærer/something. Jeg følte litt at meg, Hanna og Marte var de litt eldre ungene i familien, som fikk lov til å gå litt for oss selv. Mesteparten av uka bodde hele denne vakre gjengen på Hotel Baobab Kafé.
Her fikk vi svømmebasseng, et fantastisk serviceinnstilt personale og aircondition (sistnevnte er farlig i 35 plussgrader). Timene både før og etter lunsj gikk som regel med til å opprettholde den hummerrøde fargen jeg hadde på brystet, med sporadiske avkoblinger i form av bading i havet som skiller Madagaskar fra resten av Afrika. Når jeg senket mitt legeme i vannet sa det «tsssssss». Jeg sverger.

Utflukter ble det også litt av! Sammen med familien dro vi blandt annet ut til Baobaballéen. Dette er et av de mer kjente stedene på øya. Her finner man de snodige trærne på rekke og rad lands en enkel kjerrevei. Fun fact: baobabtrær blir flere hundre år gamle, men har ikke årringer! (Bakoversveis!) Fredagen var det tid for noe litt praksisrelevant, så meg og Hanna tok turen til døveskolen den lutherske kirken driver i Morondava. Det var litt av et kultursjokk for meg. Jeg har aldri vært i nærheten av så mange mennesker som bare ikke hører noe av det jeg sier. Det er helt sprøtt å tenke på. Det som er fantastisk med disse barna er at det de mister i form av verbal kommunikasjon, tar de så til de grader igjen i kommunikasjon med kropp og sjel. Det er konge å se gleden i ansiktene deres når de er i aktivitet, og ikke minst læregleden deres når de er i klasserommene. Her vil jeg tilbake. Disse ungene vil jeg aldri glemme, selv etter bare noen få timer med dem.

Noe annet jeg heller aldri vil glemme fra Morondava er solnedgangene. Herligfred! Å sitte med en iskald THB på stranda og se sola gå ned i havet er kanskje noe av det deiligste i verden. Siste kvelden i Morondava fikk meg, Hanna og Marte en herlig tur langs stranda under en rosa himmel. Når bølgene slo mot stranden var til og med sanden rosa. Magisk! Bildet til venstre, av Marte og Hanna på stranda, sier det meste. De nøt solnedgangen, jeg gikk 20 meter bak og knipset vilt.

Smiles

Jeg har hatt min siste dag i tobyen. Det var ikke slettes ikke den beste dagen i mitt liv. På tross av forskjellige syn på- og holdninger til livet, blir man glad i folkene her. De to legene jeg har fulgt var nydelige mennesker. Hyrdene i tobyen var nydelige mennesker. Pasientene i tobyen var nydelige mennesker. Gassere generelt er nydelige mennesker. Når jeg er ublid på morgenen er det helt konge å bo på Madagaskar. Dette får meg til å smile:

-Naboene mine som gir meg high five når jeg kommer ut døra.
-De små jentene som sitter på samme plassen og smiler til meg hver gang jeg går forbi.
-Ungene som synger og danser på bussen.
-Hele bussen som synes det er mer morsomt enn irriterende at jeg tar så mye plass.
-Portvakten på sykehuset som hver dag spør meg hvordan det går og om det har skjedd noe nytt.
-Den hyggelige taxisjåføren jeg treffer tilfeldig over alt i Tana og slår av en prat med.

MEN den damen som definitivt har fått meg til å smile flest ganger er damen til høyre. Hun er en av tantene i tobyen. Denne damen ser meg 50 meter unna, går mot meg med utstrakte hender og humrer og ler hele veien til vi treffes. Der tar hun meg i hånda mens hun ler enda høyere og sier «manaohoana». Så går vi hver vår vei mens vi ler, begge to.

Siden jeg ikke har bry å skrive tusen ord, følger det her flere bilder av smil og flotte mennesker.

Til sist et bilde av legene og meg. Big in Japan.

I am angry

Neida. Jeg er ikke sint. Men det trodde jeg den ene legen var. Det nærmet seg lunsj, og den andre legen hadde ikke kommet ennå. Doktor Jaqueline snur seg mot meg og sier «I am angry. Very angry! And I think you are angry too!». Jeg nektet en stund, før jeg forsto at det var en stum «H» og en vanskelig «U» som hadde skylden. Ingen var sinte. Misaotra Jesosy.

Jeg skrev forrige gang at jeg skulle bli med litt mer i det sosiale arbeidet i tobyen. Det er lite sosialt arbeid som blir gjort her utenom de vanlige gjøremålene, så det betydde at jeg også ble med i de vanlige gjøremålene. Da fikk jeg bli med og hjelpe å vaske pasientene. Nå har det seg sånn at dusjen her i tobyen kun har en spake; den kalde. Jeg måtte tenke på det under dusjingen, for ellers hadde det hele virket veldig brutalt. Etter dusjen var det tid for hårklipp. Jeg har klippet hår én gang før i Norge, og han stanset meg etter første sakseklipp. Her gikk det derimot så bra at jeg gled inn i stillingen som fungerende frisør i tobyen de neste dagene. (Alle har sagt «mety» til bildetagning og internett.)

Vel. Jeg har gjort andre ting også. Torsdag dro doktoren fra kontoret klokken tolv, så da tok jeg også en tidlig dag. Det var på tide å møte litt venner igjen, så jeg slang meg på en taxibrousse i retning Antsirabe. Taxibrousse er transportmiddelet ditt her på Madagascar, hvis du ikke har sprekket full av ariary. Det er en herlig opplevelse hvor du kommer (veldig!) tett på gassere og stolryggen foran deg. I en buss som den på bildet er det fire seterader bak forsetet, med «plass» til fire på hver rad. Så har vi sjåfør, pluss to personer i forsetet. I tillegg var det to unger med som satt på hvert sitt fang. Det ble til sammen 21 personer. Dette er ikke stedet å få krampe.

I Antsirabe ble jeg innlosjert i stua til Marte og Hanna. Det er tidenes koseligste jenter. Fredag diltet jeg etter Hanna bort til senteret for det diakonale arbeidet til den lutherske kirken i byen. De driver blandt annet et senter for jenter som ikke går på skole, hvor de lærer dem opp i håndarbeid og gir økonomisk støtte så de kan starte en liten bedrift for seg selv. Det er konge! Meg og Hanna diltet litt rundt også, og så spiste vi middag med Stine og Marte. Og så fikk jeg hilset på Haldstudentene. De er seks stykker, litt skravlete, og siden de kanskje leser dette; veldig hyggelige. Meg og Hanna ble med dem ut og spise lørdag kveld. Det var etter at Hanna og jeg hadde vært en tur til en innsjø litt utenfor byen. Det er første gangs på flere uker at jeg virkelig har kjent på stillhet i omgivelsene her på Madagaskar. Vanligvis er det veldig mye liv og leven. Kjekt, kjekt, kjekt. Hele helgen var faktisk bare nice, så da søndagen kom fant jeg ut at jeg ville bli en dag til. Da ble jeg med på korøvelse med NorMal gospel. De synger på gassisk og NORSK. Det er lættis, som de pleier å si. Etter korøvelsen så meg, Marte, Hanna og Stine film med videokanonen Marte tjuvlåner. Fortsatt kjekt. Nok oppsummering; mandag dro jeg hjem til Tana med taxibrousse igjen. Denne gangen kjøpte jeg to seter.

Nå er jeg jo da tilbake i Tana. Jeg er glad i Tana. I dag var det tilbake på jobb igjen, noe som egentlig var litt digg. Jeg er lei meg for at det bare er en uke igjen av perioden min ved tobyen. Både de ansatte og pasientene vokser virkelig på en, fra småirriterende, uforståelige raringer til flotte, nydelige mennesker. I dag var jeg og dr. Suzanne på middag/lunsj hos dr. Jaqueline. Hun har et svært og flott hus som hun sier hun har Gud å takke for. Derfor inviterer hun stadig folk over. Forrige uke spurte hun helt ute av det blå om jeg likte fisk eller svin best, hvorpå jeg uten helt å skjønne tegninga svarte «begge deler, men fisken må være fra havet». I dag ble vi servert svin og «fish from the sea!». Så tok vi masse bilder og hadde det kult. I morgen skal jeg bli med til en annen toby. De har visst en basketballbane.

Monsieur Oterhals / Dr. Petera

I går hadde jeg mitt første møte med den uunngåelige stay-close-to-the-toilet-syken. Det kom så plutselig, like før endt arbeidsdag. Jeg mistenker at det var gosygosy-kaken jeg tvingte i meg i snackspausen samme morgen som gjorde susen. Det forsvant noen sider papir fra notatblokka den dagen. Kremt…nok om det.

Jeg har endelig begynt praksis ved første praksissted. Det var en etterlengtet erfaring. Jeg liker å endelig kunne glede meg til helgen igjen. Jeg gleder meg til helgen nå. Ja for jeg skal være ærlig; det er ikke det mest innholdsrike stedet å være. Jeg følger dr. Suzanne i tobyen i Ambohibao, like utenfor byen. En toby er altså et omsorgssenter drevet av den lutherske kirken på Madagaskar. Det finnes mange av dem rundt på øya, og de gir omsorg til psykisk og fysisk utviklingshemmede, mennesker med psykiske problemer og fattige familier. De har frivillige arbeidere der som vasker, mater og ber for pasientene. Disse frivillige kalles hyrder, og har fått dette kallet fra Gud. Jeg synes det er interessant å vandre i tobyen og snakke med pasientene, og å følge dr. Suzanne. Jeg får faktisk bli med i avgjørelsene hun tar blandt annet angående diagnostiseringen av pasientene. Diagnosene varierer stort sett mellom rusproblemer, schizofreni og andre personlighetsforstyrrelser, depresjoner og demonbesettelse. That’s right. And just for the record; Det siste nevner jeg ikke med en dømmende tone, for jeg ser at disse flotte menneskene faktisk har omsorg for pasientene sine.

Men jo…så, det er altså ikke at tingene som skjer i tobyen ikke er spennende. Det er tingene som ikke skjer. Det kan fort gå to-tre timer mellom hver gang det skjer noe. Når det ikke skjer noe bøyer doktorene hodene sine bakover og dupper litt. Da legger jeg meg ned på sykesengen på kontoret og dupper av litt jeg og. Matori tsara aho! Og så banker det på døren, og vi roper i kor «iza?». Hvis det er noen vi vil slippe inn, sier vi «mandroso!». Da en av hyrdene kom inn på kontoret for å sjekke blodtrykket spurte jeg «afaka maka sary aho?». Selvfølgelig kunne jeg ta et bilde! På bildet over sitter en av hyrdene, og dr. Suzanne og dr. Jaqueline. Nydelige mennesker! Og uansett hvor mange ganger jeg sier at jeg er langt fra en doktor, er jeg for pasientene her dr. Petera. Litt kleint, men litt kult også. Det er gøy å føle seg viktig. Jeg må bare ikke la det gå til hodet på meg!

Hva angår meg sosialt, har jeg opplevd å henge med hele TO mandalitter her i Tana. På en gang! Erik Kimestad Pedersen ble flydd ned hit forrige uke for å spille på Madajazzcar, en årlig jazzfestival på øya. Vi ble satt i kontakt, og han var så snill og ordnet inngang til åpningskonserten for festivalen. Da jeg kom til konserten ropte de etter meg; «monsieur Oterhals!», og en dame kom og geleidet meg til setet mitt i en veldig fancy seksjon av salen, rett bak de amerikanske, sveitsiske og franske ambassasørene. Smooth! Den andre mandalitten er Hanna, som kom på søndag. Det var skikkelig, skikkelig konge! Så jeg møtte Hanna på flyplassen, og så fikk vi med oss Erik og et par folk til ut i lemurparken.

By the way. Jeg har blitt forsøkt rana. Det kom en dude bort til meg og holdt ut hatten sin for å tigge, men under hatten hadde han en kniv som han kuttet hull i veska mi med. No worries though, jeg bare tok tak i armen hans og jagde ham vekk med mitt enormt skremmende blikk. Litt irriterende med et stort hull i veska, men nå har jeg sydd det og sitter igjen med et superstilig arr fra kampen.

Antsirabe

Det er vel på tide å bukke under for presset etter flere (to) henvendelser på facebook om å generere et nytt innlegg her. Jeg kommer til å bruke en unnskyldning av typen; «jeg har ikke hatt tid», men problemer er, som de fleste som kjenner meg vet, at jeg tidvis er et rotehue.

Javel. Etter to slappe uker i hovedstaden var jeg utrolig klar for å…gjøre noe. Mandag 19. september dro jeg derfor til Antsirabe for to uker med kultur- og språkkurs sammen med en ny misjonær for NMS som heter Stine. Hun er dansk, men slettes ikke verst.

Språkkurset startet tidlig på morgenen, klokken åtte. Det passet meg ypperlig. Jeg fungerer optimalt så tidlig på morgenen. Jeg kan få til de utroligste ting klokken åtte på morgenen. Jeg var opplagt som ei lerke. Jeg kunne ikke fungert bedre. Det er vanskelig å få frem sarkasme skriftlig. Vel, tidlig til tross, jeg klarte å lære noe. Mahay miteny malagasy aho, fa kelikely! Kulturkurset hadde vi i stua til misjonær Lilliann (til høyre på bildet til venstre). Det var en særs hyggelig erfaring, og vi lærte mye om gassisk kultur og tankemåte, historie og politikk. Og mellom disse kursene klarte jeg å lure meg med på lunsj/middag med Stine og Marte hver dag. Fine folk, fine folk!

Fredag ettermiddag, siste uke i Antsirabe, hadde jeg avtalt å treffe med ei jente fra USA som tilfeldigvis var i byen den dagen. Hun var til vanlig stasjonert som engelsklærer fra fredskorpset i en landsby en time utenfor Antsirabe. Amerikanske fredskorpsere er hardcore! Hun var eneste utlending i landsbyen, og bodde på et rom uten kjøleskap og innlagt vann, så hun vasket seg til vanlig i ei bøtte. Dette møtet fikk meg virkelig til å føle meg dum over ting jeg har sutret for. Vel. Lørdag morgen, tidlig, tidlig, fikk jeg haik med Bjarne hjem til Tana.
Bjarne er en hyggelig fyr.

…
For å skape en illusjon av at jeg har oppdatert bloggen kontinuerlig,
vil min siste uke i Tana bli gitt dere i et nytt innlegg.

A vendre

Litt av hensikten med forrige blogginnlegg var å få frem at det å komme alene til et fremmed land kan være tungt, spesielt når du er bundet opp til å være der en stund. Det virket kanskje litt vel dramatisk. Ting ordnet seg jo, og jeg fikk god hjelp til å roe meg ned. Jeg ringte lillesøster, mamma og vår Herre.

Gud svarte også, han. Da jeg hadde sippet litt hjemme i leiligheten, fant jeg ut at det var på tide å komme meg ut blandt mennesker igjen, så jeg tok en tur ned til nærmeste sted med internett. Jeg innså at stamstedet mitt «Chillout» ikke var stedet for en skype-samtale ettersom de arrangerte karaoke den kvelden. Da ble det en søt liten pub på et gatehjørne, som heter la Bureau. Looks can be deceiving. Stedet er fylt med single, middelaldrede franskmenn med dyp latter som indikerer at svært vulgære temaer blir diskutert.

Som nevnt i forrige innlegg, var jeg opprømt over at ting helte mot å bo et stykke utenfor byen på grunn av transportproblemer. Dette gjorde at jeg var redd for å bli litt ensom. Transportproblemer, altså. Da, på denne vulgære puben, så jeg det. På en lapp som hang der inne, et bilde av en moped og med store bokstaver og caps lock; «A vendre». Til salgs. Jeg hadde ingen intensjoner om å kjøpe en moped, men på en måte som er veldig vanskelig å forklare, skjønte jeg at Gud sa til meg «Hallo Peder! Løft hodet ditt, tullekoppen. Løsningen finnes hvis du bare ser deg litt omkring.» Jeg kjente plutselig roen senket seg i meg. Det er kanskje ikke den mest utrolige åpenbaringen, men det funka for meg.

Jeg holdt hodet mitt hevet litt til, og så en dame i baren som blunket til meg. Det virket hyggelig helt frem til hun spankulerte bort til meg og hvisket inn i øret mitt: «I like you tattoo». Da trengte jeg ikke Guds stemme for å skjønne at jeg måtte komme meg bort derfra fortere enn svint.

Tears in heaven?

Jo, ja. Da har jeg kommet inn i min andre uke her. Bare 12 igjen. Nå har jeg endelig fått gjort noe det er verdt å skrive litt om.

Fredag var jeg på besøk på de to praksisstedene jeg skal være på i oktober og november. Det første stedet er en toby, som man kan beskrive som et omsorgssenter for mennesker som, tja… trenger omsorg? Her havner blandt annet fysisk og psykisk funksjonshemmede, fattige og psykiatriske pasienter. Disse senterene finnes over hele Madagaskar, og er drevet av den gassiske lutherske kirke. Finansieringen av disse senterene varierer, men senteret jeg skal være på sies å stå godt i det i forhold til mange andre. De har to leger som virker å være utrolig flotte mennesker. Det er likevel ikke mye penger i omløp på et slikt sted, så når senteret eller personene som blir tatt vare på ikke har råd til medisiner, må det andre løsninger til. Dette er noe jeg ønsker å skrive om ved en senere anledning, når jeg har fått opplevd stedet over lengre tid og reflektert over det.

Det andre stedet jeg skal ha praksis ved er et psykiatrisk sykehus. Dette var et litt lysere sted, lengre ute på landsbygda. Her er pasientene godt isolert fra omverden, slik at de får fred til å bli friske. De har seks avdelinger, hvor fem av dem er gratis, og én av dem er for betalende pasienter. På den betalende avdelingen var det mye rusproblematikk, så jeg håper jeg kan være der litt ekstra. Jeg forsto det som at leger og sykepleiere blir fordelt på avdelingene ut ifra behov. Overlegen virker å være en veldig ålreit kar, og opptrådte profesjonelt. Sett gjennom gassiske øyne var hele stedet profesjonelt drevet. Jeg fikk med andre ord et veldig positivt inntrykk av det jeg håper kan være gassisk fremtid innen rus og psykiatriomsorg.

Og overskriften? Denne uken har jeg oppdaget noe ved meg selv. Ensomhet! Det er ikke så lett å få seg en omgangskrets i et land hvor det meste foregår på gassisk eller fransk. Jeg var sikker på at jeg var en person som skulle tåle dette. Jeg er jo så glad i å være alene? Det har blitt klart for meg at det kun er tilfellet når jeg har muligheten til å være med folk, men velger å la være. Her nede har jeg ikke direkte muligheten til å være med folk, og kan derfor ikke velge. Kompliserte greier. Og så, på fredag, ble det av praktiske årsaker snakk om å bo ute ved disse stedene jeg skal ha praksis ved, et stykke utenfor byen. Tanken på å ikke ha mulighet til å kunne prøve å treffe folk engang, i tillegg til at det var noen misforståelser i forhold til hvor mye jeg skulle arbeide, gjorde at ensomhetsfølelsen gikk i taket. Da jeg kom hjem til leiligheten, begynte jeg rett og slett å gråte. Hele denne følelsen kom utrolig brått på! Dette var definitivt en ekte følelse, men jeg mistenker også at jeg endelig har fått kjent litt på bivirkningene av malariamedisinen, og at dette har gjort at hele situasjonen så verre ut enn den var. Det var i hvert fall ikke så vanskelig å få oppklart situasjonen når jeg først fikk til å tenke klart.

…
Så, da har jeg delt mine innerste følelser med internett.
Vær så god.

(Dette ble veldig langt, Sveinung. Beklager!)

Travel traveller

Da ser jeg snart enden på dag 5/90 her på den røde øya. En turist ville etter fem dager mest sannsynlig ha sett minst én nasjonalpark, et par ruiner, handlet souvenirer og kanskje til og med nådd kysten og fått grillet seg litt på stranda. Hva har du gjort, Peder?

Jeg sov til klokka 12 i dag. Klokka 14 i går. Samme på mandag. Tirsdag var kanskje den mest produktive dagen, da jeg sto opp kl ti, gikk til NMS og satt på internett til utpå ettermiddagen, handlet mat og gikk hjem.

Jeg leser mye da, og prøver å pugge gassisk. Jeg kan telle til ti nå, tror jeg. Iray, roa, telo, efatra, dimy, enina, fito, velo, sivy, falo!

Peder + Tana

Voila! Arrivé!

Da ser det ut til at jeg har havnet på Madagaskar. Det var også planen, så jeg må si meg fornøyd med det.

Til kontaktlæreren min i Norge har jeg gitt uttrykk for at jeg liker å reise alene. Det var løgn. Jeg liker det ikke. I begynnelsen synes jeg det er helt grusomt. Masse folk du ikke kjenner rundt deg, ingen å snakke med, mye trasking og lite underholdning. Da har jeg hatt noe å sammenligne meg med. Underveis på reisen har jeg lest fra Karl Pilkingtons reisedagbok fra underveis i innspillingen av serien «An Idiot Abroad», hvor komikerene Ricky Gervais og Stephen Merchant (kjent fra britiske The Office og The Extras) sender Karl ut i verden for å se se syv underverkene.

Karl Pilkington, An Idiot Abroad

Karl Pilkington er en enkel, lite bereist mann som synes å trives best hjemme. I tv-serien An Idiot Abroad blir Karl tvunget på reisefot, uten at han selv vet hva som skjer de forskjellige stedene. Dette er en mann som tidligere nesten har avbrutt en ferie fordi han ikke fikk kjøpt skummetmelk der han var på ferie. Han må ut av komfortsona. Det er dette jeg liker. Å slippe fri fra komfortsona som bare er en en plage, spesielt på reiser. Å reise alene tvinger deg til å hilse på folk, og du møter mennesker på en helt annen måte. Det er alltid fett med nye venner. Puntkum.

Men ok. Jeg er i Antananarivo, hovedstaden på Madagaskar. Det føles ikke like nytt og spesielt denne gangen som sist. Jeg føler meg litt mer hjemme her. Det er litt godt også.