Baobabtreets hemmeligheter

Jeg har vært litt uggen i luggen i dag, så jeg fant det best å utsette første arbeidsdag ved det psykiatriske sykehsuet til i morgen. Det var i grunn bare deilig, hvis du trekker fra alle rullene med toalettpapir jeg har vært gjennom. Det har vært en innholdsrik uke i Morondava, så en dag uten program var perfekt.

Men joda, jeg har vært i Morondava en uke. Eventyret begynte lørdag 29. oktober da jeg hev jeg meg på en taxibrousse i retning Antsirabe. Noen timer og et lynnedslag senere var jeg i stua hos Hanna, og to dager senere satte vi to ut på et tolv timers eventyr i taxibrousse. Trangt, klamt, høylydt og helt fantastisk! Det er spesielt herlig når turen går så knirkefritt som denne turen gikk. Bare 45 minutter forsinkelse og to punkteringer. Det er hva man kaller on time på Madagaskar. Etter et utall timer med musikkvideoer fra lokale musikere og sårt savnede Westlife på den lille skjermen foran i bussen, var vi fremme for læxing og strandliv i baobabland.

Det er lenge siden jeg har følt jeg har vært på en skikkelig familieferie med småkids og tenåringer. Slik var feelingen i Morondava. Vi koblet oss nemlig på ferien til familien Vea/Rønningen, med to små på 2 og 4 år, og to litt eldre. Denne familien er fin som bare juling. Med seg hadde de Marte ettåring/lærer/something. Jeg følte litt at meg, Hanna og Marte var de litt eldre ungene i familien, som fikk lov til å gå litt for oss selv. Mesteparten av uka bodde hele denne vakre gjengen på Hotel Baobab Kafé.
Her fikk vi svømmebasseng, et fantastisk serviceinnstilt personale og aircondition (sistnevnte er farlig i 35 plussgrader). Timene både før og etter lunsj gikk som regel med til å opprettholde den hummerrøde fargen jeg hadde på brystet, med sporadiske avkoblinger i form av bading i havet som skiller Madagaskar fra resten av Afrika. Når jeg senket mitt legeme i vannet sa det «tsssssss». Jeg sverger.

Utflukter ble det også litt av! Sammen med familien dro vi blandt annet ut til Baobaballéen. Dette er et av de mer kjente stedene på øya. Her finner man de snodige trærne på rekke og rad lands en enkel kjerrevei. Fun fact: baobabtrær blir flere hundre år gamle, men har ikke årringer! (Bakoversveis!) Fredagen var det tid for noe litt praksisrelevant, så meg og Hanna tok turen til døveskolen den lutherske kirken driver i Morondava. Det var litt av et kultursjokk for meg. Jeg har aldri vært i nærheten av så mange mennesker som bare ikke hører noe av det jeg sier. Det er helt sprøtt å tenke på. Det som er fantastisk med disse barna er at det de mister i form av verbal kommunikasjon, tar de så til de grader igjen i kommunikasjon med kropp og sjel. Det er konge å se gleden i ansiktene deres når de er i aktivitet, og ikke minst læregleden deres når de er i klasserommene. Her vil jeg tilbake. Disse ungene vil jeg aldri glemme, selv etter bare noen få timer med dem.

Noe annet jeg heller aldri vil glemme fra Morondava er solnedgangene. Herligfred! Å sitte med en iskald THB på stranda og se sola gå ned i havet er kanskje noe av det deiligste i verden. Siste kvelden i Morondava fikk meg, Hanna og Marte en herlig tur langs stranda under en rosa himmel. Når bølgene slo mot stranden var til og med sanden rosa. Magisk! Bildet til venstre, av Marte og Hanna på stranda, sier det meste. De nøt solnedgangen, jeg gikk 20 meter bak og knipset vilt.