«Soava dia» er en frase jeg har hørt mye den siste uken. Det betyr «god tur», for jeg skal ut og reise. Ikke på helgetur til Antananarivo for mat og shopping, ikke til Sainte-Marie for strandliv og ro, men til Norge for godt.
Åtte måneder er altså forbi, og jeg vender både nese og skjegg hjem. Jeg har en underlig følelse av at jeg kommer til å fryse. Og hvor skal jeg bo? Det er jeg jammen ikke sikker på. Det blir enten; 1. I båten, 2. På hytta, 3. Hos mor og far. Prioritert rekkefølge. Jeg får leve som hjemløs en stund. Det har jeg godt av. Dessuten har jeg jo allerede utseendet i orden.
De siste månedene har virkelig rast forbi, for ikke å snakke om de siste par ukene. Jeg har fått tid til mye, men det er mye jeg fortsatt skulle hatt tid til. Jeg har blitt kjent med mange, men det er mange jeg fortsatt skulle ha blitt kjent med.
Jeg er likevel veldig fornøyd med dem jeg har rukket å bli kjent med. 
Mandag kveld kom det en del folk til meg, det være seg gassere, nordmenn og en franskmann som er blodfan av Jo Nesbø. Det var god stemning og maskitas på grillen. Det blir så klart god stemning når du har et gassisk gospelkor på besøk. Allsangsfaktoren var skyhøy og gleden av stor. Andre adjektiver en kan bruke for å beskrive kvelden er; trivelig, koselig, morsom, festlig, mettende, lattermild og hyggelig. Alt var hyggelig. Alle var hyggelige.
Det er noe forferdelig galt i det at vi blir bedre og bedre venner samtidig som vi får mindre og mindre tid. I begynnelsen, når vi har god tid, er vi blyge og tør ikke å ta kontakt. Når vi skal reise og har lite tid er vi plutselig gode venner. Det er behov for en bedre modell i slike tilfeller.
En trøst i det hele er at jeg treffer de fleste venner igjen. Noen treffer jeg neste gang jeg drar til Madagaskar, for jeg kommer nemlig tilbake. Noen treffer jeg til høsten, noen treffer jeg til sommeren og noen treffer jeg om et par uker til over en kebabpizza i Mandal.
Kebabpizza. Kebabpizza. Det er godt det.
Takk for denne gang, Madagaskar. Jeg kommer tilbake.
Skulle bare mangle 